Jeg har ofte blitt spurt hvorfor jeg foretrekker å jobbe med fast optikk, og de aller fleste gangene pleier jeg å svare at det er på den måten jeg får utfordret min kreativitet. Jeg mener det er først når man må (fysisk) flytte på seg (les: ikke være lat), at man har muligheten til å oppdage nye og utradisjonelle vinkler. Det krever trening og ikke minst tålmodighet, men blir etterhvert en vanesak. In fact, nå som jeg tenker meg om, tror jeg faktisk at jeg begynte å utvikle "fotostilen" min da jeg sluttet å være redd for å gå tettere innpå motivet.
Noen andre grunner til hvorfor jeg liker å jobbe med fast optikk er at du istedenfor å bruke tid på å zoome, kan du bruke de millisekundene på å stille inn den skarpheten og fokuseringen du ønsker. Sist, men ikke minst vil du mest sannsynlig fange inn mer lys enn det du hadde gjort med en normalzoom (i og med at fastoptikk gjerne har større blenderåpninger :))
 |
| Foto (utsnitt): Shahid Javaid (2010) Bilde er av (den late) meg med Nikon D90 + 18-200mm zoomobjektiv |
MEN i enkelte tilfeller kan det være litt irriterende å kun jobbe med fast brennvidde. For eksempel ved arrangementer som bryllup, bursdag eller fest, hvor det skjer mye på en gang og man må rekke å komponere flere utsnitt sjapt. Heldigvis handler ikke jobben min om å ta flest mulig bilder, når jeg er på oppdrag stiller jeg høye krav til hvert enkelt fotografi, og bruker gjerne den tiden jeg trenger, for å komponere det utsnittet jeg ønsker. Ja, det er irriterende å sløse tid på å skifte objektiv flere ganger i timen, men hittill har det vært verdt det. De eneste gangene jeg har savnet å ha et zoom objektiv er når det er lite om plassen (både i rommet, fysisk, og i veska). På ferier spesielt er det veldig veldig praktisk å ha et zoom objektiv....
